Beskrivelse
Laila, en atten år gammel videregående elev, står på enden av en brygge som strekker seg ut i Sognsvann, en oval av rent, kaldt vann som er omtrent en kilometer lang og omkranset av gran- og bjørkeskog i Oslos nordvestre hjørne.
Her føler hun seg så nær naturen at hun kaller vannet for “kirken min”. Når hun en sommerdag ser ut på sollyset som glitrer på det svarte vannet, skriver hun i notatboken sin,
“Sollyset glitrer på vannet.
Brisen som feier over innsjøen leker med gnister av energi
som nettopp har brukt åtte minutter og tjue sekunder på å reise fra solen.
Dypp koppen din og drikk av mysteriet
som ga deg liv.”
“Ja, her var jeg, i kirken min, og gikk eoner tilbake i tid til det ekstraordinære øyeblikket da lys berørte vann på en liten planet som kretset rundt en stjerne i universets enorme vidde … og på en eller annen måte, lys som berørte vann skapte liv. Små grønne celler som var i stand til å livnære seg av lyset, av energien fra en stjerne, begynte å fylle havene på den lille planeten.”
Men i likhet med alle andre tenåringer i verden vet Laila at planeten Jorden, og hennes egen fremtid, er alvorlig truet av karbonforurensningsteppet som blir tykkere for hvert år. Som en norsk jente som forsker selv, vet hun at Arktis – en tredjedel av Norge ligger nord for polarsirkelen – varmes opp fire ganger så raskt som resten av planeten.
Hun flykter ikke inn i fantasi eller science fiction. Undervisningen på videregående skole er overfladisk og kjedelig sammenlignet med det hun kan lære på nettet om sin døende planet, sin ødelagte fremtid. Hun føler seg hjelpeløs, og tenåringsfølelsene hennes veksler mellom dyp tristhet og voksende sinne. En lege forteller henne at hun lider av depresjon og skriver ut medisiner. Hun forteller ham at det ikke er hun som er syk, og nekter å ta en eneste pille.
Omtaler
Det er ingen omtaler ennå.